Silje du har nå nylig i samarbeid med Ynvild Sørebø Danielsen publisert en fagartikkel i Tidskrift for norsk psykologforening hvor dere setter fokus på fedme hos barn og unge, kan du i korte trekk  si noen om utviklingen i Norge de siste 30 årene ang dette fenomenet?

Forekomsten av fedme hos barn i Norge er tredoblet siden 1970-tallet. En relativt ny studie fra Bergen viser at 13,5% av barn i alderen 4-15 år er overvektige og 2,5% har fedme.

Hva skyldes denne økningen av overvektproblematikk hos både unge og voksne?

Økningen skyldes at vi er mindre fysisk aktive og spiser for mye og energirik mat enn tidligere generasjoner. Det økte kaloriinntaket knyttes til at vi spiser mer fast-food, drikker mer brus, og spiser større porsjoner enn tidligere. Et eksempel er hvordan den tidligere ”spissposen” man kjøpte noen drops i, nå er erstattet med store pappbokser man kan kjøpe smågodt i.  Vi ”utsettes” for flere fristelser; søtsaker og brus er mer tilgjengelig, sjokoladen står ved kassen i butikken, vi er oftere i sosiale sammenkomster hvor det serveres mat, vi kjører  bil og bruker generelt sett kroppen mindre i løpet av en hverdag. I tillegg  bruker vi mer tid på stillesittende aktivitet som pc, TV og ulike former for elektroniske spill.

I Norge i dag finnes det mange slags ulike slankekurer, dietter, kosttilskudd og metoder, kan du si noe om hva som fungerer i dette lange løp? Hva viser forskningen?

Jeg er ingen ernæringsekspert, men det er en kjensgjerning at det meste fungerer på kort sikt. Utfordringen er å opprettholde vekttap eller vektsstabilisering over tid. For behandling av fedme hos barn vet man at det som fungerer best er livsstilsendringer som inkluderer hele familien; det handler om å spise mer frukt og grønt, søtsaker bare en dag i uken, bruke vann som tørstedrikk, gå til skole og jobb osv. Man må tenke at de endringene man gjør skal man kunne leve med resten av livet, ikke bare for noen uker. Det er viktig at både foreldre og barn opplever at de mestrer de endringene de gjør. For å opprettholde motivasjonen er det derfor helt avgjørende at man tar små skritt og jobber langsiktig, og har fokus på det man får til.

Mange eksperter sier at løsningen er å redusere matinntaket og være i fysisk aktivitet – er det så enkelt eller er det litt mer komplisert?

Det er så enkelt og så vanskelig: hvis man spiser mer enn den energien man forbruker går vekta opp. I tillegg kommer selvsagt den genetiske faktoren: noen har kropper som lett blir store.  Når vi jobber med fedme hos barn er dette en viktig erkjennelse: jeg har en kropp som lett blir stor og derfor må jeg ta hensyn til det. Satt på spissen kan man tenke seg at man er allergisk mot kalorier. Har man en kropp som er genetisk disponert for fedme må man gjerne ha mer fokus på livsstil enn hvis man ikke har en slik sårbarhet. Et barn med fedme kan ikke spise en is hver dag hele sommeren selv om de andre ungene i gata gjør det, fordi hun har en kropp som ikke ”tåler” det,- på samme måte som en allergiker eller diabetiker må ta sine forholdsregler. Dette er en vanskelig, men viktig erkjennelse både for foreldre og barn som strever med fedme.

I artikkelen nevner du begrepet spiseatferd, hva menes med det?

Spiseatferd handler om spisemønster og matpreferanse; hva vi liker og ikke og hvordan vi forholder oss til mat. Vi spiser når vi er sulten, men vi spiser også for å roe oss ned når vi er stresset eller trist, eller vi mister matlysten i perioder hvor livet er vanskelig. I hvor stor grad vi spiser for å håndtere vanskelige følelser eller hvilken mat vi foretrekker varierer. De fleste  av oss bruker noen ganger mat for å takle stress eller tristhet, problemet er når maten tar ordenes plass i munnen, når man ikke har andre måter å håndtere vanskelige følelser på enn ved å spise. Man har utviklet teorier for å beskrive ulike typer spiseatferd, eksempelvis ytre styrt spising (inntak styres hovedsakelig av tilgjengelighet, ikke indre signaler på sult/metthet), emosjonelt styrt spiseatferd (spiser for å redusere negative følelser) og restriktiv spising  ( kronisk slanking – ignorerer indre signaler på sult – overspiser – skyldfølelse – slanking osv.).

I artikkelen skriver du at en rask vektreduksjon og et veldig restriktivt matinntak kan være risikofaktorer for å utvikle spiseforstyrrelser hos barn og unge, kan man si at det samme gjelder for voksne?

Generelt sett er slanking en risikofaktor for å utvikle spiseforstyrrelser. Det betyr selvsagt ikke at alle som slanker seg får spiseforstyrrelser, men det betyr at de som slanker seg har økt sannsynlighet for å utvikle spiseforstyrrelser. Overspisingslidelse og andre spisevansker er mer vanlig hos overvektige enn normalvektige.

I dag så er det mange som snakker om jo – jo slanking, hva forstår du med dette begrepet og hva er det slik du ser det, som opprettholder det?

Jo-jo slanking handler ofte om at man gjør mange og store endringer for å redusere egen vekt, men at man kun klarer å opprettholde disse endringene over kort tid. Bruk av ulike dietter kan være et eksempel. Det er få av oss som klarer å leve på shake med jordbærsmak et langt liv. Endringene er så store og omfattende at det er vanskelig å opprettholde dem over tid. Atferd er generelt sett vanskelig å endre, det vil være sterke krefter, både biologiske og psykologiske, som vil jobbe for å opprettholde utgangsvekten og gamle livsstilssvaner. Det er derfor vi er så opptatt av å jobbe med små endringer, tilrettelegge for mestring, samt å jobbe med hvordan man tenker om egen atferd og endring, hvordan man jobber med å opprettholde egen motivasjon osv. Det jeg tror opprettholder jo-jo slankingen er den umiddelbare effekten det gir å gjøre drastiske endringer, selv om det man mister i kilo ikke er fettet man ønsker å bli kvitt, men i hovedsak væske. Kanskje gir det et slag kick å se vektpila gå ned, selv om man etter kort tid går opp i vekt igjen.

For å oppnå en varig vektreduksjon – hva tenker du er de smarteste målene å sette seg?

Tenk  gjennom hvilke endringer du ønsker å gjøre, hva som er mulig å få til og hva du er villig til å endre på. Det er normalt å være ambivalent til endring. Ta små skritt, ikke gjør drastiske endringer. På den måten blir valg man i starten må bruke mye bevissthet på etter hvert selvfølgelige valg man gjør nesten automatisk. I tillegg handler det mye om tilgjengelighet av sunne matvarer og utilgjengelighet av usunne matvarer. Hvis frukten står fremme og det ikke finnes kjeks i huset er det mer sannsynlig at du velger frukt når du har lyst på noe søtt enn hvis kjeksen var det første du så da du åpnet kjøkkenskapet. Det samme gjelder for fysisk aktivitet: sørg for at sykkelen er reparert og tilgjengelig og bruk føttene når du kan. Husk at du også er en viktig modell for dine barn når det gjelder kosthold og fysisk aktivitet. Sørg for at de du bor sammen med er med på endringene, også voksne med overvekt trenger støtte fra familie og venner når de skal redusere egen vekt. Snakk sammen om hvilke endringer dere ønsker å gjøre og hvordan de andre i familien kan støtte deg. Tren deg på å si smarte ting til deg selv når du står overfor et vanskelig valg og fokuser på det du lykkes med. Og husk, det går alltid an å starte med blanke ark….