Dagbok fra en av våre kursdeltagere
OPPMERKSOMHETSTRENING – ANNEN HALVDEL
Tankenes kontinuerlige strøm… Jammen godt at tankene bare kommer sånn helt automatisk. Tenk om man selv måtte sørge for å holde dem i gang? Puh, sier jeg bare. Man har da annet å ta seg til. Og hvis man lagde dem selv, hadde man vel trodd på dem. Nei, jeg liker den ordninga som er nå – bare pøs på med tanker, du hjerne, så kan jeg heller selv velge hva jeg vil tenke om de tankene du kommer med… Hurra for meta-tanken!
Følelser og oppmerksom spising… Det er relativt sjelden jeg spiser helt alene. Når det skjer, vil jeg påstå at jeg nå spiser rimelig oppmerksomt, for jeg nyyyter både maten, oppmerksomheten og aleneheten. Når det er folk rundt meg, er det vanskelig (og ikke helt ønskelig) å forsvinne inn i min egen lille oppmerksomme spiseboble. Den litt snodige øvelsen som hørte til denne dagen, utførte jeg med en rute av en 250 grams tax free Walter’s mandler-sjokolade. Egentlig var det litt dumt at ingen så meg – det hadde vært gøy å få noen reaksjoner på det. Øvelsen har ført til at jeg nå liker å snuuuse maten inn før jeg spiser – da blir det akkurat som jeg metter en sans i tillegg til magen! Det at valget falt på sjokolade, skyldtes tilgjengelighet og testing av en gammel sug-trigger og avhengighetsskaper. Jeg kjøpte inn noe sjokolade på danskebåten for å se om jeg klarte å ha det liggende. Nå for tida – dvs de siste tre månedene iallfall – har jeg ikke hatt søtsug, så det var ikke noe problem å legge de siste 23 sjokoladerutene tilbake i kjøleskapet etter øvelsen. Det er ikke lenge siden at akkurat det sto for meg som komplett umulig. Jeg husker jeg omtrent ble irritert (via misunnelse…) på min far som sakte og behersket spiste én stripe Kvikk-lunsj, før han pakket resten møysommelig inn og la det tilbake på plass. Hvordan var det muuuulig, liksom. Nå er jeg der selv – ah!! Og det er ektefølt – jeg har ikke lyst på noe skikkelig søtt; tenker det kommer til å rive i halsen og omtrent gjøre vondt i tennene. Men om jeg ikke har søt-sug, så har jeg mat-sug av og til. Noen ganger får jeg lyst på store jafs med noe skikkelig mumsemat. Eller noe saftig/crunchy/syrlig – et deilig eple, kanskje. Andre ganger får jeg bare lyst på mer mat – gjerne noe sunt. Når jeg bare er sånn uspesifikt sugen, er mitt egentlige behov en god opplevelse, så da må jeg finne på noe annet enn å spise!
Negativt stress, verktøy mot stress, negativt stress og vektreduksjon… Mine største stress-triggere for tida er ting jeg ikke har lyst til å gjøre / bare vil ha overstått, andres / egen negativitet, irritasjon (som jo igjen er et tegn på stress…!) og ting jeg ikke får gjort unna. Og så ligger det litt i bakhodet det jeg ser stadig flere steder – at man skal passe på å få nok av både aktivitet og hvile. Får jeg nok hvile? Eller er temaet bare et påskudd jeg lager for å skru ned tempoet? Når jeg egentlig ikke orker å trene en kveld – er det fordi jeg er sliten og trenger hvile, eller fordi jeg er doven? Når jeg da trener likevel, og ikke får noe energikick av det – skulle jeg heller latt vær? Hm, tricky den der. Har snakket med flere om det, men har ikke fått den helt på plass enda.
For å avhjelpe på stress, prøver jeg å ta tak i ting, legge inn huskelapper på mobilen + fokusere på pusten i blant. Jeg har en del å hente på det med pusting, tror jeg. Jeg puster veldig daft til vanlig – nesten umerkelig og ikke særlig dypt. Øve, øve, øve…
Når bekymring tar overhånd… må det være fælt å leve… Jeg har ingen bekymringer som tar urovekkende stor plass – etter min mening, iallfall. Jeg kjenner en slags lettelse når jeg hører bilen vår utenfor og vet at en eller flere av dem jeg er glad i er trygt tilbake fra et eller annet, men det er ikke noe som styrer, begrenser eller mørklegger hverdagen. Temaet bilulykker kom en gang bare litt tettere på enn det å lese om det i avisen, så da ble jeg litt skvetten på det. Det har også vært litt travelt på helsefronten blant mine nærmeste de siste årene, så jeg tenker nok litt fort i skumle baner når det dukker opp symptomer, men dette er heller ikke noe som tar overhånd.
Gjør en god livsstil til en vane… Der er jeg på god vei! Jeg har i hele kursperioden vært bevisst på at jeg ikke er på slankekur – heller tenkt at ”dette er sånn jeg lever nå”. Jeg lengter ikke tilbake til noe av det jeg har lagt bort. Kan ikke se for meg at jeg faller tilbake til gamle synder på fast basis – ikke til alle, iallfall…! Nå lever jeg på en måte som er bedre for meg, og som gir meg mer overskudd til andre. Kvaliteten på mine valg og avgjørelser vil alltid variere, men gjennomsnittet er bedre og skal fortsette å stige… Det er lett å gjøre gode valg når hverdagen er bra, men jeg har hatt flust med utfordringer i det siste uten å ramle av lasset, så optimismen i forhold til en varig livsstilsendring er på plass. Jeg går for å bli en stadig bedre utgave av meg selv.
Snakkes 
OPPMERKSOMHETSTRENING – FØRSTE HALVDEL
I den perioden jeg begynte på bok 2, hadde jeg mye uro i meg. Oppmerksomhetstreninga ble litt halvveis fra mi side, og da ga jeg ikke opplegget en fair sjans til å virke. Men kanskje var det de dagene som roa meg nok ned til å begynne på nytt? For etter halvannen uke begynte jeg forfra og kom mye bedre i gang. Jeg liker å gjøre ting ordentlig – ikke perfeksjonistisk, tvangspreget, eller maksimaaaaalt – bare ordentlig. Jeg liker for eksempel å bli svett når jeg trener, men jeg trenger ikke spy. Så det så.
Å akseptere at ting er som de er… Jeg har noe som irriterer meg så mye at det kan gå utover livskvaliteten. Jeg er obs på det, ser at det er uhensiktsmessig, vet at jeg ikke kan fjerne det som irriterer, at jeg må justere meg… Men det betyr ikke at jeg rommer det, godtar det, lever godt med det… Hvordan tetter man det gapet?!? Jeg får jobbe videre med det – og puste inn til levera når jeg merker irritasjonen kommer…!
Kostnaden ved å unngå… Det var deilig å lese at unngåelser er vanlig…! Har følt meg litt ensom der. Vet jo at mange andre også dytter litt på arbeidsoppgaver de ikke har lyst til å gjøre, men visste ikke at det var såpass utbredt ellers også. ”Så bra”!!! Jeg har jobba med å ta tak i småting som gnager i det siste, så der er jeg på god vei. I boka leste jeg at unngåelsessiden i oss ”er opptatt av å ikke komme i kontakt med saboterende tanker” – det forklarer jo en del!!! Jeg sliter med å identifisere de saboterende tankene – øve, øve, øve… De største unngåelsene henger vel sammen med neste punkt – og jeg mener jeg ikke har så mange av dem… Verken uoppfylte drømmer eller store unngåelser!
Dine innerste drømmer og verdier… Jeg har aldri hatt store ambisjoner; jeg trives som ”middelmådig” og ser ikke på meg selv som verken tiltaksløs, mindreverdig eller svak av den grunn. Jeg gir meg selv utfordringer å bryne meg på, men de store utfordringene byr livet på uansett. Hvis man streber for mye i en eller annen retning, forrykker man balansen, tror jeg. Jeg har hatt ressurser opp igjennom til å ta andre og ”større” valg, men man kan ha mål, mening og innhold i livet uten å ta helt av. Jeg ønsker en god hverdag som gir meg nok lykke og overskudd til å være noe positivt for andre. Det er hverdagene det er flest av. Hvis du ble provosert av dette avsnittet, er vi uenige; det er ikke verre…! Men kanskje vi er lykkelige begge to likevel? Verden trenger ulike mennesketyper; det er plass til oss alle.
Oppmerksomhet i hverdagen… Jeg liker å ha orden i hodet – kan ikke fordra å kverne på et eller annet i bakhodet, irritere meg, løpe ut og inn etter ting jeg har glemt, og ikke minst: Jeg er så ufattelig lei av å lete etter mobilen, nøklene og bankkortet. Jeg har brukt alt-alt-altfor mye tid på det de siste par årene. Med ”oppmerksomhet i hverdagen” tenker jeg på senkede skuldre, ro i sjelen, god flyt, fornøydhet, positive tilfeldigheter, … kort sagt; life is goooooood. Til og med mobilen er der jeg trodde – eller jeg ler bare av hvor tustete jeg er… Hvorfor kan jeg ikke ha det sånn alltid?!? Oppmerksomhetstreninga øker vel frekvensen, iallfall…!
Takknemlighet… Noen ganger – spesielt i slutten av oktober – ønsker jeg at man heller hadde adoptert Thanksgiving enn Halloween fra Amerika. Så nå blir det Høsttakkefest i heimen vår! Jeg ønsker også å dra takknemlighet inn i hverdagen. Ta en positiv oppsummering av dagen under tannpussen med ungene, starte dagen med et ”ah, dette blir en god dag!”… Så etter dag 5, lurer jeg på to ting; meny til vår høsttakkefesten – og hvem i h…… er Rebecca Andersson?
Den livgivende pusten… Tidligere har jeg sånn helt sporadisk og altfor sjelden prøvd å puste med magen. Spesielt når stressnivået er høyere enn hårfestet. Og det roer jo! Så hvis man puster dypere oftere, må man jo få høyere… gjennomsnittstrivsel (det er et helt nytt ord – jeg fikk iallfall null treff på kvasir). For å minne meg på å stoppe opp og puste dypt og rolig i blant, har jeg satt et gult hårstrikk rundt venstre håndledd – logisk, hæ? Man tager, hvad man haver.
Kropp og kroppsfornemmelser… Det er så rart at man kan kjenne et hvilket som helst punkt på kroppen – uten at det er trykk eller vondt der. Og at man kan puste inn til… levera, for eksempel. Det høres helt rart ut, men jeg føler jeg får det til…! Lungene dras som en lang og tøyelig ballong rundt til de stedene jeg vil puste til.
Jeg er for gammel til å være misfornøyd med kroppen min – den har potensiale, og jeg jobber med saken…! Klassikerne mage, rumpe og lår har jo alltid rom for forbedring, men hvilken forskjell ville det gjort i livet mitt? Jeg kan fint leve med de formene jeg har nå – det er ingen endring ved kroppen min som vil gjøre meg vesentlig lykkeligere. Jeg er ikke akkurat pen, men jeg bruker heller ikke sminke, så da kan det jo ikke være så viktig for meg. Mulig det endres når jeg begynner å eldes enda mer – er inneforstått med at tyngdeloven trer inn mer og mer rundt forbi på kroppen. Men den som har funnet opp uttrykket ”fine linjer i ansiktet” har spesiell smak. Der kommer jeg til å få en utfordring i forhold til det å akseptere… Får si som han skuespilleren – som jeg egentlig ikke har sansen for, men der steg han litt i min aktelse: ”Jeg velger visdom framfor ungdom når som helst”...
UKE 8
Oj, så var siste uke i rosa bok over – forfjamsa…! Dagene hadde heftige overskrifter, men det var interessant lesing. Jeg begynner å… om ikke like å lese bøker, så iallfall bli vant til deg.
Tro på det… Jeg har jo lang og variert erfaring med å slanke meg. De fleste forsøkene har faktisk vært i ånden ”spis mindre, beveg deg mer”. Jeg har vært inne i en god rytme og tenkt at ”nå, nå har jeg funnet mi greie”. Men nei. Det som gir meg enda mer ro denne ganga, er at endringa har vært mer helhetlig. Jeg tror 100 % på kognitiv terapi, og når man har slike teknikker / verktøy i tillegg til sunne vaner, må det jo gå bra…? Sløyf det spørsmålstegnet: … må det jo gå bra. Punktum passet bedre.
Reduser stress… Der er jeg på gang! Jeg har jo snakket før om det å løse de små, tilbakevendende, stresskapende problemene. Det virker! Og i tillegg til ”på egen hånd” å puste mer med magen, vil jeg prioritere å lytte på rosa CD med oppmerksomhetstrening.
Takle utflatinger… Overhodet ikke noe problem så lenge det er mage og lår som flater ut. Ha! Jeg har gått ned jevnt og trutt til nå, men regner med det vil gå litt opp og ned etter hvert. Utflatninger høres kjedelig ut – jeg vil helst gå ned, om ikke annet så et hekto i uka – til nød stå stille litt. Og opp er jo skikkelig kjipt hvis man ikke forventer eller forstår det. Men jeg får jobbe med det når utfordringen dukker opp. Vanskelig å krysse broa før man kommer til den. Ser iallfall teit ut.
Fortsett treningen… Ser at det er klokt, ja! Til nå i kurset har jeg hatt som mål å trene tre ganger i uka og sett på den fjerde ganga som bonus. Alt over fire ganger har luktet litt toppidrett, men nå er jeg faktisk mest fornøyd når det blir fire ganger i uka. Prøver å variere litt, og vurderer å legge inn litt svømming – bruker jo da hele kroppen på en lite belastende måte for mine aldrende ledd.
Berik livet… Da jeg begynte å gå ned noen kilo for halvannet år siden, skjønte jeg at det også var gøy underveis…! Jeg hadde et mål jeg ville nå, men det var jo ikke sånn at man veier det samme helt til man plutselig nådde målet. Man blir mindre og mindre, kan kjøpe nye klær underveis (man blir jo lei av dem før man når match vekta uansett), får komplimenter – og humøret stiger mens man ser kiloene forsvinne og målet nærme seg. Jeg har nå laget lista mi over hva som gjør meg glad og gir meg energi. Den henger på kjøleskapet, og den skal jeg bruke til å berike mitt liv. Da blir jeg også en berikelse for andre…!
Lag en ny huskeliste… Mer kjøleskapspynt! Jeg har tenkt å samle det jeg trenger av påminnelser på et fint og oversiktlig ark. Så når motgangen kommer, skal jeg sleeeeeepe meg bort til kjøleskapet og lese gjennom alt det glupe.
Øve, øve, øve… Har i første omgang bare tenkt å fortsette som jeg holder på. Jeg håper å nå målet mitt en gang på nyåret…? Hvis jeg da fortsatt trives med det jeg spiser og trener da, har jeg bare tenkt å holde på. Hadde jo vært spennende å se hvilken vekt jeg flater ut på hvis kroppen får velge selv…! Jeg har fortsatt ”badering” – den er blitt mindre, men kommer ikke til å forsvinne selv om jeg når det første målet mitt. Kanskje 5-10 kilo til? Uansett har jeg forandret livsstil for livet – det ligger jo i ordet, egentlig – så jeg har ikke hastverk.
Snakkes 
UKE 7
Tjo-bing! Lett speeda i dag, for jeg har vært hos tannlegen og boret for første gang på 20 år. Gamle minner gjorde meg litt urolig i forkant, men jeg kjente INGEN TING…!!! Hurra!!! Og ikke nok med det – jeg løste et problem mens jeg lå der…! Ah – jeg er et supermenneske…!”Løs problemer” er jo et av temaene i rosa bok denne uka – så beleilig!
Det med å løse problemer har jeg øvd på en stund. Og da tenker jeg små, hverdagslige problemer. Verdensproblemer får andre bryne seg på, og store personlige problemer kan ofte ikke løses i ei håndvending. Men jeg har jo tidligere nevnt problemer i størrelsesorden ”Skal jeg trene i dag?” og ”Skal jeg vaske håret i dag eller i morra?”. Sånne ting kan jeg faktisk bale en del med. Og mange bekker små, gjør en stor ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅHHH!!! Mer eller mindre ubevisst lar jeg manglende avgjørelser surre rundt i hodet; pusher litt på dem; svitsjer så vidt innom dem; suser videre… Det er jo bare SÅ mye lurere å ta tak i dem og spikre ei løsning. Jeg liker orden i hodet. Det er ikke det at jeg ikke kan leve med usikkerhet – gudene skal vite at verden er gal nok til at man får øvd nok på det, men jeg vil ha orden der det er hensiktsmessig og mulig. Jeg prøver å ta tak i det som flyter, tenke ”OK, jeg gjør sånn og sånn” – skriver det ned om nødvendig, og går videre.
Problemet jeg løste i tannlegestolen var det minste i manns minne. Men det har faktisk versert i toppetasjen siden… påske! Altså et halvt år…! Da flyttet vi, og den digre flaska med fluorskyll fikk ikke plass i det nye skapet på badet. (Begynner du å ane dimensjonene?) Kunne jo ikke bare ha den stående på servanten!! Så tenkte jeg at jeg kunne kjøpe ei av disse små flaskene. Men apotekdama sa at de måtte blandes ut. Det hørtes veldig styrete ut, så jeg la prosjektet litt på is. Tida gikk, med tidvis dårlig samvittighet for at jeg ikke fikk skylt tennene med fluor. Da innkallinga til tannlegen kom, gikk jeg på apoteket igjen. De små flaskene var for ukentlig skylling! Så da kjøpte jeg ei flaske likevel. Tannlegesekretæren (som jeg kjenner litt) sa at hun ofte bare tok en fluortablett om kvelden – enkelt og greit i stedet for å skylle i et minutt. Jeg føler skylling er best. Så da jeg lå i tannlegestolen, kom jeg fram til følgende: Jeg heller ut den ukentlig-skylling-flaska, fyller den opp med daglig-skylling-greier, og så skyller jeg når jeg gidder og tar en tablett når jeg er for trett. Genialt, hæ? Hadde jeg bare skyllet jevnlig hele tiden, hadde jeg sikkert unngått hullet i tanna Men da hadde jeg heller ikke fått denne gode opplevelsen av å ha løst et problem.
Jeg er nok fortsatt høyt oppe etter det tannlegebesøket (hva var det i den bedøvelsen…?) – så jeg suser videre før jeg begynner å skrive om hvilken vei jeg foretrekker å legge osten på brødskiva. I kveld skal jeg løse et annet problem – jeg skal holde foredrag for nesten 100 personer… Det har jo kvernet i bakhodet en stund, kan du si. Jeg er absolutt ikke i mitt ess i sånne situasjoner. Jeg skal bare holde på ti minutter, men greia inneholder jo alt likevel – gruing, forberedelser, komme i gang, nervøs periode, tukling med PowerPoint, øyekontakt, kan ikke stoffet godt nok, osv. Det er vel et problem som bare kan løses med å gjennomføre – og med å oppsøke problemet oftere…? Jeg sa iallfall ikke nei da jeg ble spurt, så det kan jeg jo være stolt av. Og det har ikke gått på nattesøvnen løs.
Forrige gang skreiv jeg om å lage ei liste over hva som gjør meg glad og gir meg overskudd. Det har begynt å surre og bearbeides i bakhodet, så nå må jeg snart ta tak i det og få skrevet det ned…!
Snakkes!
Og bare så det er sagt; jeg har ikke noen favorittretning på osten, altså.
UKE 6
Hm… Jeg skrev vel en gang her at jeg følte meg manisk-depressiv light…? I det siste har det ikke vært mye manisk over meg, det er heeeelt sikkert. Jeg har slitt på alle fronter, og i tillegg har jeg drevet og pressa meg en del – trent når jeg egentlig ikke har orka, tatt på meg jobbting som jeg egentlig ikke tør eller har kapasitet til… I helga hadde jeg våkenatt med en liten hostefrøken, og full fart dagen etter med to ekstra åtteårige gutter – som ble til dagen etter. Er det en lettvegg med mitt navn på susende målrettet rundt et sted …??? Får si som Ingvard Wilhelmsen – hvis man treffer en vegg, er det ofte en dør i nærheten. Det er jo som regel på vegger man finner dem, liksom. Har fått en gryende bevissthet om viktigheten av oppmerksomhetstrening – og etter 2,5 kvelder med prøving og feiling, fikk jeg EN-DE-LIG den rosa cd’en inn på iPod’en!!! Så nå er jeg litt i gang. Jeg har også tenkt å sette opp en liste over ting som gjør meg glad og gir meg overskudd. Så må jeg prioritere å få litt av alt dette inn i hverdagen. En hverdagen som denne uka skulle ha vekt på å…:
Motstå spisepress – det er ikke noe problem i forhold til andre mennesker. Alle rundt meg vet at jeg går på kurs, så da er det ikke noe problem å si nei. Mitt eget spisepress derimot… I helga sleit jeg skikkelig. Hadde bestemt meg for å droppe lørdagsgodbiten jeg unner meg hver uke, og så heller ”spise meg opp” litt på sunn mat. Har følt meg sulten og litt slapp en stund. Men når jeg var så usigelig trøtt av den våkenatta, var det vanskelig å holde seg til plan og fornuft. Ikke hadde jeg lyst til å lete etter saboterende tanker, heller. (Ser nå at jeg har joina de som blir gåen av én våkenatt… Da huset var fullt av mini-mennesker som ikkje ville sove bort verken sumar- eller vintar-netter, hadde jeg NULL medlidenhet med sånne folk – var heller full av sarkasme ”å, daaakar, har du sovet dårlig en heeeel natt”… Nå er jeg der selv – deilig!!) Eh.. hvor var jeg… Jo – trøtt og lei og ikke helt etter planen… Summa summarum så spiste jeg litt for mye den helga, men ikke sånn at jeg ble veldig mett – og altså sunne ting. Mandag morgen etter… eh… ”morgenstellet”… veide jeg det samme som før helga, så det kan ikke ha vært helt spinnvilt. Men note-to-self: Øk fokus på saboterende tanker...!
Beholde kontrollen når du spiser ute - det gikk rimelig greit. Jeg sliter med å la god mat ligge igjen på tallerkenen. Men utypisk nok var jeg ute og spiste to ganger denne uka, og begge gangene ble det noe igjen. Det var sånne ting som ble ”til overs” – jeg spiser f.eks. ikke opp kjøttet når jeg er tom for tilbehør.
Avklare forholdet ditt til alkohol – enkel og grei! En kollega av meg sier om seg selv: ”Den alkoholen jeg får i meg, må jeg ha”…! Det synes jeg er beskrivende for meg også. De siste 10 årene har jeg nytt alkohol 0-4 ganger i året, så da drikker jeg det jeg har lyst på. Det blir alltid for mye kalorimessig, men jeg oppfører meg eksemplarisk... Jeg passer på å drikke omtrent like mye vann, og så dropper jeg snacks’en som potetgull og diverse.
Til slutt vil jeg bare si (igjen?) – hvis jeg høres lett og glad ut i disse innleggene, så er jeg ikke alltid det, altså…!!! Det er ikke viktig for meg å holde meg selv nede – heller motsatt; det holder å ha det pyton, jeg trenger ikke velte meg i det med å skrive om det også. Men hvis noen som leser dette sliter, kan jeg bare si at vi er minst to…!!! Denne uka har jeg slitt på absolutt alle fronter, men… nå går jeg videre. On y va!
PS! Jeg trenger mer musikk som passer til ellipse-treninga mi…! Hvis noen har noen tips med tilsvarende rytme som f.eks. One/U2 og Mary J Blige, Can’t fight the moonlight/Lee Ann Rimes eller Overprotected/Britney Spears, Sober/Pink, What do you want from me/Adam Lambert – send dem til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen . På forhånd tusen takk…!
UKE 5
Ukene bare flyr av gårde – flyr i dobbelt forstand, for jeg føler vel ikke jeg har heeeelt bakkekontakt og hodet på plass. Nå bare MÅ jeg få lagt den CD’en med oppmerksomhetstrening inn på iPod’en!
Denne uka har jeg bare hatt én sprekk, og det var på min selvpålagte shoppestopp. Ellers har livsstilen vært upåklagelig etter mine begreper ( - og den shoppinga var selvfølgelig fornuftige ting til knallpriser…) På en måte føler jeg at livsstilskurset er ”for lett” – i betydning at det har for liten plass i livet mitt. Det er ikke SÅ innarbeidet enda, så jeg bør legge mer vekt på det. Jeg fikk jo min hittil eneste spiseplanfeil en dag jeg ikke hadde forberedt meg. Så jeg må iallfall legge mer energi i å planlegge helgene og annerledes-dagene. Føler det er denne dagboka jeg bruker mest tid på av kursting for tida – og det er fort gjort det også.
Dagboka begynner forresten å kreve noe mer – litt fordi jeg kanskje ikke er så anonym mer, så selvsensuren må sterkere inn… Kurslederen vet jo at det er meg – og ei svigerinne i Danmark. Jeg tenkte sikkert at dette er en norsk side, og bla-bla. Et av mine blondere øyeblikk. Men alt jeg kan si til dem, kan jeg jo for så vidt si til resten av verden. De andre på kurset er nødt til å skjønne at det er meg hvis de leser den – jeg sier jo mye av det samme på kurset. Ellers må de tro at jeg er en halvgal blodfan av hun som skriver dagboka – driver og rapper sitater og greier…! Det hadde jo vært litt kult, da! Men så er det dette med at det jeg skriver faktisk blir lest av noen andre også…! Det er jo bare moro, men jeg vil jo ikke at oppslutninga bare skal daaaaaaaaaale. Ja, ja! Det hadde blitt en veldig liten skuffelse, som det hadde vært lett å si ja, ja til.
Jeg er faktisk nokså god på den greia. Jeg pleier ikke alltid tenke akkurat ja, ja, - men sier ofte til meg selv og de rundt meg: ”OK, så er det sånn det er. Hva gjør jeg/du/vi nå?” Sånn ville jeg f.eks. prøvd å tenke hvis jeg var gått opp på kursdagens veiing – eller lå stand by. Men jeg hadde gått ned, så det var jo gøy! Jeg hadde nok slitt med å være veldig positiv hvis det var null framgang på vekta etter såpass mye innsats. Kanskje prøvd å fokusere på at muskler veier tre ganger mer enn fett…?!? Eller gått gjennom opplegget mitt med kursleder – det hadde nok vært det fornuftige å gjøre!
Jeg pleier ikke å tenke at det er urettferdig at jeg må slanke meg, som det står om i boka – for jeg vet jo veldig godt hvorfor jeg må drive med dette. For mye mat og for lite aktivitet over tid – det er ikke mye urettferdighet i det. Og jeg tror de som kan ”spise alt de vil” har annet magemål og begrepsinnhold enn for eksempel meg. Akkurat som meg og Fjordland…!!
Jeg gleder meg til å jobbe mer med saboterende tanker! Jeg har ikke vært så god på dette – har alltid syntes det har vært vanskelig å vite hva man ubevisst tenker. Når jeg står der og er på nippet til å bryte den nye livsstilen, hva er det jeg TENKER da…??? Nei, si det… Til nå har det bare vært bomull å finne når jeg har lett etter tanker. Hvis det er ubevisst, hvordan kan man da vite hva det er??? Hvis noen kommer med forslag til hva det kan være, og jeg kjenner meg igjen i det – betyr det at det var det jeg ubevisst tenkte, eller betyr det bare at jeg forstår hva vedkommende mener? Den var vrien…! Håper hjelpen er nær…!
Uke 4
Pang, så var uke 4 i gang! Da passet det jo fint å gå på min første smell så langt i kurset. På dag 23 – som ironisk nok har overskriften ”Unngå spising som ikke er planlagt” – var det klart for familiebursdag… Lang historie kort: Da festen var over, var det kake igjen – og jeg kom raskt tilbake på sporet!!! Nytt svarkort: ”Hvis jeg vil oppnå målene mine, har jeg ikke noe valg. Følg planen! ”
Til nå har jeg ikke sett behovet for å skrive så mye – verken svarkort eller skjema. Ikke at jeg har vært ”hevet over” alt sånt, men jeg har ønsket å gjøre prosjektet minst mulig, sånn at sjansen for å lykkes har vært størst mulig. Ser jo at det også kan være motsatt – jo hardere innsats, desto større sjanse for å lykkes – men man må kjenne sine begrensninger…?!?
Iallfall – nå har jeg lest meg kraftig opp på rosa bok. Og allerede før jeg kom til dag 25 om metthet, fikk jeg meg et par aha-opplevelser som har ført til ny erkjennelse. Først fant jeg ut at de som lager Fjordland-middager faktisk mener at det de putter i den pappeska = 1 porsjon. Først måtte jeg le litt – jo da, det der kan godt være én porsjon, men da må jeg nok forsyne meg flere ganger, altså kjøpe flere esker. Og jeg forsto godt at jeg har litt kropp til overs hvis det er en porsjon. Så mitt første møte med Fjordland-middag planta en tankespire om… et-eller-annet. Bare så det er sagt: Vi er ikke sånn som lager alle måltider fra bunnen av. Vi har bare brukt andre typer oversalta og næringsfattig halvfabrikata.
Neste steg på vei mot ny erkjennelse kom en dag jeg var veldig på farta og ikke rakk og spise det jeg hadde tenkt. Jaja, det er jo ikke så lenge til neste måltid, tenkte jeg – og da skal jeg jo bare hive noe i mikro’en, så er det klart…! Så deilig enkelt! Innretninger som kjøleskap og Rema 1000 gjør at man ikke trenger spise som om hvert måltid var et resultat av et døgns desperat kjøttjakt og bærsanking. Neste måltid ligger rett rundt hjørnet – både målt i tid og anstrengelse.
Så da kom jeg fram til at man trenger rett og slett ikke spise seg skikkelig ”god og mett”. Det holder – og er mye mer behagelig – å spise seg fornøyd. Ah!
Men det med å legge igjen noe på tallerkenen måtte jeg ha to forsøk på. Jeg hadde planlagt å gjøre det en bestemt middag. Ved lunsj samme dag hadde jeg en sunn, asiatisk rest fra familiebursdagen. Med salat og greier så det rikelig ut på tallerkenen, så jeg tenkte jeg kunne hoppe i det og legge igjen noen godsaker. Hm. Men jeg klarte det under middagen!
Rart det der med lyst. Det er jo bare en tanke…! Så hvorfor kan ikke den typen tanker gjøre som alt mulig annet i hodet mitt – bare sneie så vidt innom? Neida, sånne plagsomme greier rett og slett liliiiiiimer seg fast. Men det er god trim for motstandsmuskelen! Jeg liker det ordet – moootstandsmuskelsen! Høres ut som en skikkelig sterk muskel. Tror den må ligge omtrent… her! Eller hva tror du?!?
Noe annet som er rart med lyst, er at den ofte vinner over fornuft. Hvis jeg er sliten eller travel, får jeg noen ganger besøk av disse to figurene som setter seg på hver sin skulder, vet du. De kan holde det gående nokså lenge med verdensproblemer a la ”Skal jeg gå å trene?” og ”Skal jeg vaske håret i dag eller i morra?”. Jeg har til dags dato aldri angra på at jeg trente eller vaska håret. Så hvis jeg står overfor et valg mellom lyst og fornuft, har jeg laga meg et nytt svarkort:
Man angrer aldri på gode valg!
Snakkes – hvis du velger å lese mer av det jeg skriver…!
UKE 3
Hm… tid for ny hjerne-utskrift… Og hadde det bare vært sånn – at man kunne stikke en eller annen kabel opp i nesa og så kom det ut mye fornuftig på et papir… Men nå butter det litt i mot på flere områder, så da funker ikke DET heller… sukk.
Det fins vel egentlig bare to måter å møte motstand på – enten gi opp eller tenke annerledes. Sånn sett hadde jeg en elendig oppvekst, for jeg fikk jo til alt…! Skole og idrett var ikke noe problem, sosialt fungerte jeg også ok. Dermed ble det lille jeg IKKE fikk til, ikke verdt å bruke energi på… Jeg har hatt et godt liv uten å mestre skigåing og turning – altså ting som jeg kunne henge på dårlig balanse... – men da har jeg også gått glipp av muligheten til å kjempe for å få noe til.
I voksenlivet har det jo vært motgang til tider, men da har jeg bare koblet inn autopiloten og så kommer man gjennom det også. Det eneste jeg kommer på at jeg har kjempet meg gjennom er tre fødsler + det å like oliven og sushi. Kaffen får jeg bare leve uten. Jeg har brukt mye energi på å slanke meg, men det har bare funket i medvind det også.
Til nå i livsstilsendringskurset har alt flytt veldig greit. Jeg har hatt bra med tid til å gjøre kursting – må innrømme at en del har blitt gjort sånn innimellom på jobb… Nå har jeg bare så vidt vært innom jobb den siste uka, pluss at livet privat har vært veldig annerledes enn vanlig. Da har nok den nye livsstilen kommet litt lenger bak i hodet. Hvis du synes det begynner å lukte saboterende tanker nå, kan jeg legge til at jeg fortsatt henger med, altså...!
Sult, lyst og sug har stått sentralt denne uka – såpass har jeg da fått med meg. Jeg har hoppet over lunsjen en dag, og det gikk greit. Vanligvis når siste rest av blodsukker har kjempet for livets rett nederst i høyre stortå, tar det vinter og vår før jeg blir mett igjen. Masse mat må til. Denne ganga gikk det mye bedre. Men da jeg fortsatt følte meg litt slapp på kvelden dagen etter, tok jeg litt ekstra mat. Det at jeg da kjente humøret stige i stedet for å synke, tar jeg som et tegn på at jeg rett og slett hadde spist litt for lite. Jeg orker ikke være sulten heeeele tiden.
Lysten på ikke-planlagt mat ellers har ikke vært plagsom. Og sug – jeg vet hva det er, ja, det sitter i halsen, munnen og nærmest i fingrene når man er på jakt i skapene. Men denne uka slo det meg: Det er ikke mat jeg trenger, det er forandring. Når jeg har ”sug”, er jeg egentlig rastløs. For eksempel når huset er fullt av unger, så jeg kan ikke gå ut – og det ikke er noe hjemme jeg har lyst til å gjøre. Hm. Da er det jo nærliggende å ta noe mat, for det er stort sett alltid en positiv ”forandring”. MEN: Jeg kan faktisk kose meg like mye med å få orden på noe som har vært kaotisk lenge, lese et nytt boligblad, eller drikke en god kopp te. Det trenger ikke være mat! Og mange vil heller ikke kalle det jeg drikker for te – med melk i ser det visst ut som alt mulig annet, har jeg hørt. Men nå er det ei på kurset som også drikker te English style – hurra!
Det kan virke som motivasjonen min har vært på vei vekk i all travelheten. Det er ikke lett å kjempe for noe hvis man ikke er motivert. I min barndom lærte jeg jo å sykle, svømme, plystre og blåse tyggisbobler – så da må jeg ha vært motivert nok til ikke å gi opp. Nå får jeg ta en snuoperasjon og gå tilbake til det grunnleggende i kursopplegget. Fraaaa… NÅ!!!... skal jeg ha økt fokus på fordelskortet, ros av meg selv og det så spise sittende, sakte og oppmerksomt. Jeg liker jo faktisk å gjøre alt det der, så dette får jeg til! Den kommende uka ser også ut til å bli mye mer A4 enn den forrige. Livet er godt når hverdagene er best! Der fikk du litt hverdagsfilosofi heeelt gratis.
Snakkes!
UKE 2
Er fortsatt ”med”...!
Starten på uke 2 var helt fantastisk værmessig, så det med å sette av tid og overskudd leste jeg om i inneklær UTE PÅ VERANDAEN!!! Og fant ut at dag 8 og 9 var lett match. Og så er jeg litt usikker på om det er fornuft eller saboterende tanker som gjør at jeg tar litt lett på det. For altså: Jeg føler nå at jeg lever omtrent sånn som jeg ønsker. Har ei grei rytme i forhold til mat og trening. Dagene styres av jobb og ungenes aktiviteter – og så har jeg lagt inn mine ting i forhold til det. Tar en rask gjennomgang i hodet på morgenen og prøver å holde meg til det jeg bestemmer meg for – også i helgene. Er det da viktig med skriftlige skjema? Får ta det opp med kursleder på mail eller neste møte. Hurra for teknologien – jeg liker veldig godt å kommunisere på mail, og kursleder gir raske og gode tilbakemeldinger!
Jeg må også spørre henne om treningsplanen må være skriftlig. Den ”spontane treninga” går nokså automatisk i og med at jeg ikke har sertifikat. Det blir mye gåing og litt sykling. Og det er lenge siden jeg har tatt heis – bortsett fra når jeg er på IKEA sammen med alt jeg ikke ante jeg trengte. Den planlagte treninga tenker jeg gjennom i begynnelsen av uka. Jeg plotter inn noen økter innimellom alt av barnas aktiviteter – oppstår det uventede endringer, tar jeg en omorganisering i hodet.
Det er ikke lenge siden det sto for meg som umulig å trene flere ganger i uka, så jeg aner ikke hvordan jeg nå plutselig synes det er temmelig enkelt. Og det gikk opp for meg her om dagen at hvis jeg trener 3 ganger i uka. er det faktisk flere dager i uka jeg ikke trener, enn jeg trener…! Så noen ganger blir det 4 
. Jeg spinner 1 til 2 ganger i uka, og så liker jeg godt den derre ellipse-maskinen. Jeg ante ikke hva den het – måtte finne ut av det for å skrive denne setninga – men den er gøy! Jeg putter iPod’en i øra (eller øreproppene, da) og trykker på ”Miks”. Så ser jeg hva som kommer av musikk og legger inn tempo / motstand etter musikk og dagsform. Artig!! Det går så utrolig mye lettere når man kan følge en rytme, synes jeg. Jeg har også fått mitt eget program for vekter / apparater, tilpasset min noe skranglete rygg.
Jeg har nok hatt litt fordommer mot treningssentre / helsestudio. Jeg har funnet et sted med ”helt vanlige folk” De er i alle aldre og størrelser – ingen stønnere, ingen lettkledde bolere med kaktuser under arma, ingen bare mager, ingen nedlatende blikk, … Apropos blikk – noen av de kjekke unge mennene der er det jo vanskelig å holde blikket unna…! Glemmer meg bort noen ganger når jeg har følelsen av at jeg er helt i min egen ellipse-/musikkboble Får skjerpe meg når jeg får behov for smekke.
Når jeg tenker på alt jeg driver med for tiden på jobb og privat, høres jeg ut som en sånn irriterende karriere-berte. Som i tillegg får tid til absolutt alt på hjemmefronten – inkludert å lime foto inn i album, safte, sylte, alfabetisere alle bøker (eller er det etter farger de skal stå nå for tida?), stryke alt inkludert undertøy og ha tre timer kvalitetstid pr barn pr dag. Nå er ikke dette verken beskrivende for meg – eller et oppnåelig mål – men du skjønner? Og så er det bare MEG...!!! Jeg som har en underbetalt lavstatusjobb i kommunen, ikke har trent på tjue år, har iallfall 15 kilo kropp til overs (noen som vil ha?), har tre barn mellom 5 og 8 år, har et hus som hadde trengt mer fokus, osv. Kult 
Dag 12 og 13 var det tid for å sette seg realistiske mål. I tillegg til målene som ble anbefalt i boka (følge boka og gå ned 2 kilo pr delmål) har jeg et langsiktig mål i forhold til vekt. Har et tall som høres ut som en fornuftig vekt for meg – så får vi se…! Det vil iallfall få meg inn i normalfeltet på BMI
Gleder meg til å jobbe med sult / lyst / sug – tror jeg kan få meg en aha eller to der…!
”Snakkes”!
UKE 1
Så er jeg i gang…! Selv om første kursdag var veldig OK, fikk jeg lette startvansker – tenkte at oppgavene og kursopplegget lett kunne komme til å drukne i alle hverdagslige gjøremål. Nevnte jeg at jeg blir VELDIG lett distrahert / avledet…?!? Så for meg at jeg fikk øye på den rosa boka en gang i blant og tenkte ”åjaaa… den ja…”
Skjønner iallfall at jeg har valgt rett versjon av kurset. Nettløsninga hadde ikke funka for meg. Det forplikter å gå på de møtene – jeg vil jo fortelle at jeg har vært god! Og det vektskjemaet vi fylte ut (ja, jeg veide meg i full offentlighet – WOW!!), er motiverende – konkurranse mot meg selv! Jeg har det ikke travelt i forhold til vekt – iallfall ikke nå som jeg er inne i en god periode... Tenker at hvis jeg finner en livsstil / form som passer for meg – med fornuftig mat og trim – så vil kiloene forsvinner etter hvert. Det står jo greit beskrevet i boka hva man skal gjøre hver dag, så det er jo bare å gjøre det…
Fordelskortet gikk greit å lage, for jeg har jo vært motivert i årevis J Og jeg har påminnelse to ganger om dagen fra huskelappfunksjonen på min bærbare hjerne (mobiltelefonen). Jeg har lagt ett fordelskort i boka, hengt ett på kjøleskapet og lagt ett på jobbpulten. Så god jeg er! (Viktig med ros!!) Eneste utfordring var å finne noe fornuftig å tenke etter setninga ”… og det er viktig for meg fordi…”. Jeg synes punktene mine er selvforklarende til hvorfor de er viktig. Så i stedet for å tenke så mange ord i etterkant av punktene, visualiserer jeg at jeg oppnår målene eller kjenner på følelsen det vil gi meg å oppnå målene.
Kostholdsplaner kan da ikke være noe for meg?!? Jeg er ikke veldig gira på å veie mat og telle kalorier – da blir prosjektet for omfattende for meg. Jeg pleier å være god til tenke ”må man, så må man”, men her velger jeg å innse mine begrensninger. Så jeg har laget noen punkter som skal være retningsgivende for kostholdet mitt.
Sitte og spise går fint. Til nå har jeg kun spist 1 stk drue i farta. Og flere ganger har jeg tatt meg inn igjen før jeg har bitt over noe! Jeg har tidligere pleid å ta frokosten gående / stående noen ganger på grunn av tidspress, men det har jeg forhåpentligvis slutta med. Det er egentlig bare å slutte med å bruke snooze-knappen på vekkerklokka. Smaksprøver er det dårlig med på Rema, og siden jeg har det bra for tida, er jeg ikke på stående / gående tokt i matskapene heller.
Jeg er nokså god til å gi meg selv ros. Jeg gjør så lite til vanlig annet enn å go-with-the-flow i hverdagen: Opp og i gang, jobb, henting/bringing til barnehage/SFO/aktiviteter, tøyvask, sitte som slakt foran tv’en… Så når jeg en gang i mellom gjør noe annet i tillegg, er jeg vellllllldig fornøyd med meg selv! Det kan være alt fra å støvsuge og rydde (”det holder – det ble jo SÅ mye bedre!!!”) – til å trimme eller gjøre noe for andre. Men jeg kan nok være enda mer konkret enn bare å være fornøyd – rett og slett forme ord og skryte av meg selv J
Det var en liten aha-opplevelse å spise sakte og oppmerksomt…! Skuldrene dalte, pusten ble roligere, roen senket seg. Og når man bruker så mye tid på å spise, blir man nesten litt lei av det…! Og maten smaker mer og bedre. Og så hikker jeg mindre når jeg tar meg god tid til å spise – spesielt når det står kneipp fra i går på menyen…! Jeg har bare glemt meg bort én gang – satt og tenkte at nå var det jammen godt med mat, ”men spiste jeg ikke litt for fort…?!?” Det er vanskelig å finne på noe som skal minne meg på å spise sakte. Har snart nådd grensen for hvor mange kort jeg ønsker å henge rundt forbi – de skal jo ikke drukne i mengden heller. Men jeg liker å spise sakte og oppmerksomt, så jeg tror det skal gå greit uten altfor mange huskelapper etter hvert.
Det var lett å finne en støtteperson. Mannen min er min beste venn og stiller velvillig opp. Hvis du syntes det hørtes kvalmende lykkelig ut, kan jeg legge til at jeg ikke har allverdens med venner å sammenligne med / velge mellom…! J Og han har godt av nytt fokus på mat og diverse selv også! Men jeg holder muligheten åpen for å bruke andre kursmedlemmer når vi blir bedre kjent. De virket veldig hyggelige!
Dag 7 var det tid for dette med å tilrettelegge omgivelsene, slik at man ikke skulle bli unødvendig fristet. God tanke! Dette var den første av to dager jeg var på hotell – med fri tilgang til softis (!), popkorn (!!) og kakestykker. Så det første jeg gjorde på seminaret med 80 personer (de fleste av dem middelaldrende rådmenn og andre ledere – og så lille meg) var å gripe mikrofonen og si ”Hør her, skal vi ikke be personalet fjerne alle de fristelsene på ganga her?” Hm... OK da, det var ikke heeeelt sånn – men hadde ikke det vært kult?!? Heldigvis var det frukt også innimellom alle (de andre) godsakene. Og lunsjbordet hadde mange sunne alternativer. Og den tre retters festmiddagen ble servert ferdig dandert på tallerken – ah! Eneste mulighet for å overspise da, var å rappe bordkavalerens porsjon – og da er man over min grense iallfall. Jeg valgte bevisst å takke ja til desserten – for jeg unner meg én lørdagsgodbit i uka. Så denne uka ble det et tilmålt stykke ostekake.
Sånn ellers i livet er det med å tilrettelegge en rimelig enkel affære. Utfordringene ligger – bokstavelig talt – i skapene hjemme og i kantina på jobb. Jeg kan verken ha tomme skap eller stenge kantina. Jeg kan jo velge hva jeg vil ha i skapene hjemme, men kalorimessig kan det jo bli for mye av det sunne også. Når suget er som størst, er jeg ikke akkurat kresen – det trenger ikke være en kjøleskapskald 200 grams Walter’s mandler, liksom.
Det blir spennende å se hvordan jeg reagerer i denne rundas første motbakke… Noen ganger tenker jeg at jeg er litt sånn manisk-depressiv light. Nå når jeg har det bra, går den sunne livsstilen forholdsvis lett. Så neste gang alt blir pyton – husker jeg da å se på fordelskortet før jeg går løs på innholdet i kjøkkenskapene? Stopper jeg opp når jeg står / går der med en matbit i hånda eller mellom tennene?? Står jeg imot godsakene ved køa på Rema? Blir godlukta fra kantina dødsstøtet for en synkende moral?!? Joda, det blir spennende å se, men jeg kan godt drøye leeeenge med å få vite svaret! J
Gleder meg til å utforske den utvidete tilgangen til nettsidene – og til neste møte!
FRAM TIL FØRSTE KURSDAG
Hallo? Snodig å skrive sånn på ei nettside… Hvem leser? Og hvor mange? Én? Hundre?? Ingen?!?
Iallfall – her er jeg. ”En kvinne i sin beste alder”… som har fått tre barn tett i tett, er relativt lykkelig gift, har det travelt med full jobb (men er absolutt ingen karrierekvinne) – og er veldig klar for å gjøre noe for meg selv – get the picture?!? Kall det midtlivskrise eller hva du vil, men egentlig vil jeg bare ha det enda litt bedre… Det er da universelt…? J
Jeg var normalvektig til jeg var i begynnelsen av tjueårene – trente mye og spiste det jeg hadde lyst på. Da jeg la treningen på hylla og ble min egen kokk, kom kiloene på nokså raskt. Føler jeg ”kasta bort” ti år på ikke å være fornøyd med meg selv. Alle nederlagene i form av ”jeg klarte ikke å begynne et nytt og bedre liv i dag heller” – nesten hver dag i ti år!!! – gjorde ikke godt. Hadde et par ”vellykkede” kurer, men kiloene kom raskt tilbake. Og tok med seg noen venner… Så fulgte ti år med annet fokus enn overvekt – tre graviditeter på drøyt tre år (deilig å slippe magen løs!), etterfulgt av en hverdag hvor man hadde nok med å holde seg våken – natt og dag…! Nå er minstemann snart 5 og overskuddet mitt kommer krypende. Det siste året har jeg faktisk gått ned ti kilo (hurra!), men har slitt MAKSIMALT med å holde meg der. Og kan gjerne gå ned 10-15 kilo til.
For et par år siden fikk jeg høre om kognitiv terapi. Noen kolleger interesserte seg for det og begynte på utdannelse innen retninga. Omtrent samtidig var jeg på et dagsseminar med Ingvard Wilhelmsen – det var en vekker og han ble min helt…! Man kan jo faktisk velge hva man vil tenke J Jeg var litt groggy den dagen pga kraftig hjernerystelse noen dager i forveien, men – eller kanskje derfor? – gikk det han sa rett i fletta…! Anbefales! Det han sa, altså, ikke å stupe over styret på sykkelen uten hjelm.
For ei stund siden ble ei venninne av meg kursleder for Livsstil Norge. Siden jeg kjente til kognitiv terapi og Wilhelmsen, var jeg i utgangspunktet positiv. Men hadde også en del… saboterende tanker, heter det visst…! Som for eksempel ”Jeg liker ikke å lese bøker” (!), ”Jeg kan ikke ta meg råd til det når vi har så mange andre utgifter”, ”Jeg får ikke pressa det inn i tidsklemma”, ”Jeg kunne jo tatt nettversjonen – men det har jeg ikke disiplin til”, ”Kurslederen er så ny – jeg drøyer til hun er varmere i trøya”, osv. Eller nei, det var visst alle.
Jeg fikk låne den rosa boka ”Livsstilsprogrammet.no” av kursledervenninna mi og kjempet meg gjennom de fire første kapitlene (jeg liker virkelig ikke å lese bøker, så det er en sann saboterende tanke…!). De kapitlene var helt OK, men det var jo mest lovnader om alt vi skulle lære – jeg ble nysgjerrig på hvordan alt dette skulle foregå. Så da arbeidsgiver lot meg avspasere for å gå på kurset, meldte jeg meg på. Og kurset som lokket på meg i det fjerne tror jeg var medvirkende til at jeg kom i gang med trening – for første gang på… tjue år? Så vel for meg at kurset ville gi meg hjelp og støtte til å komme i gang / holde det gående.
Da jeg hadde meldt meg på, tenkte jeg i grunnen lite over hvordan kurset ville bli, hvem jeg kom til å møte der, om man måtte utlevere seg, veie seg i full offentlighet (STOR BARRIERE!!!) eller noe sånn. Når avgjørelsen var tatt, så jeg bare fram til å begynne. Og første kursdag ble veldig bra – ikke noe press eller krav i forhold til det som kunne være skummelt. Vi var få deltakere, kursleder virket trygg, tonen var god og åpenheten stor.
Gleder meg til fortsettelsen!