Gå ned i vekt - og bli der!

Vi er alle mobbere, i større eller mindre grad. En gruppe som får gjennomgå, er de fete.

Dette sto skrevet i landets største avis her om dagen, hva har fedme, mobbing og individualitet med hverandre å gjøre?

Kort oppsummert så konkluderes det med at fedme brer om seg som en epidemi og at det skyldes måten vi organiserer våre liv på. Videre står det skrevet at ansvaret må flyttes fra enkeltpersoner og over til samfunnet. Lokalmiljøet må tilrettelegges, det må lages gode lekeplasser slik at barna kan delta i aktiv - fysisk lek, det må dannes foreldregrupper som bytter på å følge barna til skolen hver dag slik at de kan spasere osv.

Ved å lese artikkelen så lærte jeg meg et nytt begrep: fedmemobberne. Fedmemobberne er de som er overbevist om at de fete kan skylle seg selv, fordi de sier at det er bare å spise mindre og trene mer, så er problemet løst for evig tid.

Hadde løsningen vært så enkel som at det er bare å spise mindre og trene mer, så hadde de fleste slankekurer og dietter fungert over tid. En rask vektreduksjon med et restriktivt matinntak klarer de fleste – dette er ofte en viljestyrt handling.  En langsom vektreduksjon med fokus på å fremme en normal og sunn matatferd, en positiv og balansert holdning til mat og fysisk aktivitet er viktigere enn raske og store vekttap. Målet er glede og helse i samme kropp. Større motstandskraft, bedre selvfølelse, økt velvære og fornøydhet er de gode og hensiktsmessige målene, framfor en rask vektreduksjon og et restriktivt kosthold med utdeling av kcal, ja og nei mat osv.

Hva skjer med oss i det øyeblikket vi får utdelt en viss mengde kcal pr dag eller blir fortalt hva som er nei mat? Det å bli presentert for et nei, vekker motstand i oss og betyr ofte at det er noe vi må ofre – dette vekker ikke positive følelser i oss ei heller gir det oss håp om at varig endring er mulig.

Kampen foregår ikke ved matbordet, treningssenteret eller ute i naturen, den foregår i hodet, det vil si vår måte å tenke på. Kan man ved hjelp av å organisere samfunnet annerledes endre vår grunnleggende måte å tenke på?

Nei, vår måte å tenke på er godt innarbeidet over generasjoner og noen av våre grunnleggende instinkter har vi med oss fra menneskets opprinnelse. Derfor er det viktig å legge vekt på å bevisstgjøre oss hvordan vi tenker og blant annet hvordan vi forklarer motgang for oss selv. En billedlig måte å forklare dette på er: Å gi folk fiskestangen - framfor fisken, altså man gis verktøyene for å håndtere sitt eget liv, framfor å forsøke å løse dem ved hjelp av for eksempel organisering. Mange forskere hevder i dag at løsningen ligger i at man gis teknikkene til å forstå hvordan hjernen fungerer, hvordan vi tenker og føler. Jo mer vi organiserer oss bort fra dette faktum jo større ser problemene ut til å bli.

Det er klart at det er viktig å legge til rette for fysisk aktivitet, lage gode og trygge arenaer for både barn og voksne i samfunnet, men det løser ikke den grunnleggende utfordringen. Hvordan skal vi lære oss å leve i en hektisk/stresset verden uten å bli fanget av stresset, hvordan lære oss og ikke handle på våre negative følelser, bli fanget av oppgitthet og tanken om mislykkethet. 

Når var det sist vi hørte våre politikere snakket om hva som gjør oss mennesker lykkelige?